Oksøy – Ryvingen verneområde

I verneområdet er det hav, øyer, holmer og skjær så langt øyet kan se. Her er det også et utall små og større strender, lune bukter, sjømerker og vakkert kulturlandskap. Gamle uthavner ligger i le for vær og vind, og mellom holmer og skjær går det an å ferdes med kajakk, små og større båter, og her og der duver teinedobbe på havoverflaten. Disse områdene representerer sørlandsk natur og kystkultur og ble vernet som landskapsvernområde i 2005 og som spesielt verneområde i 2017.

Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde

Oksøy- Ryvingen landskapsvernområde ble opprettet i 2005 . Det omfatter deler av skjærgården i Kristiansand og Lindesnes kommuner. Det samla arealet er på ca. 100 km2, fordelt med 86,0 km2 sjøareal og 14,0 km2 landareal. Formålet med vernet er å ta vare på et sammenhengende skjærgårdslandskap lite preget av tekniske inngrep, som er representativt for Sørlandskysten.

Dette skjærgårdlandskapet karakteriseres av en sjøoverflate som brytes av mange, lave avslepne øyer, holmer og skjær, med tilhørende naturtyper, flora, fauna, kulturminner og kulturlandskap, herunder kystlynghei og de karakteristiske uthavnene. Allmennheten skal ha mulighet til naturopplevelser gjennom utøvelse av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging.

Verneformålet uttrykker hvorfor området er vernet. Formålet med Oksøy- Ryvingen landskapsvernområde er i følge verneforskriften (§ 2):
”… å ta vare på et sammenhengende og egenartet skjærgårdslandskap lite preget av tekniske inngrep, og som er representativt for sørlandskysten. Dette skjærgårdslandskapet karakteriseres av en sjøoverflate som brytes opp av mange lave, avslepne øyer, holmer og skjær, med tilhørende naturtyper, flora, fauna, kulturminner og kulturlandskap, herunder kystlynghei og de karakteristiske uthavnene.
Allmenheten skal ha mulighet til naturopplevelser gjennom utøvelse av tradisjonelt og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging”.

Landskapet
Verneområdet domineres av lave, avslepne øyer, holmer og skjær, og blankskurte svaberg. Dette er et landskap som er blitt til gjennom sliping av isen. Enkelte av øyene i vest er mer småkuperte og opprevet. Skjærgården grenser inn mot skogkledde åser på fastlandet.
Berggrunnen domineres av gneis og flere av øyene har spesielle mørke bergarter (pyribolitt), størknet fra smelte som stammer fra jordens mantel. I disse kyststrøkene finnes også eksempler på mørke vulkanske ganger av diabastypen med en alder på ca 300 millioner år.
Med gunstige klimatiske forhold skulle en forvente en artsrik flora innenfor verneområdet. Men med berggrunn preget av næringsfattige og sure grunnfjellsarter er det begrensninget artsrikdom.

Flora
I skjærgården møtes sørlige og nordlige plantearter, og arter med østlig og vestlig utbredelse. Til og med typiske fjellplanter finnes ytterst i skjærgården. Vegetasjonen på de ytre holmene og øyene minner mye om det vegetasjonsbildet vi finner på høyfjellet. Typiske fjellplanter som fjelltjæreblom, rosenrot og fjellmarikåpe, er funnet på de ytre øyene. I tillegg har skipstrafikken ført til innførsel av fremmede arter – såkalte ballastplanter.

Kulturlandskap og kystlynghei
I skjærgården i Agder har folk livnært seg av havet og jorda. Kystvegetasjonen ble ryddet og brent for å få beite til buskapen. Beitingen sørget for at skogen ikke vokste opp igjen og røsslyng og gras overtok. Store deler av kysten ble dekket av vintergrønn røsslyng som gir fôr av god beiteverdi hele året dersom den ikke får vokse seg hard og vedaktig. For å holde dette landskapet ved like ble det slått, beitet og regelmessig brent. Man kan spore denne driftsmåten over 4000 år tilbake i tid. Den har vært utbredt langs hele Atlanterhavskysten fra Portugal til Nord- Norge, men gikk kraftig tilbake på 1900-tallet. Kystlyngheia gror derfor igjen og er truet både nasjonalt og internasjonalt, og Norge har et særskilt ansvar for naturtypen kystlynghei.

Strandvegetasjon
Det fins ulike typer havstrandvegetasjon. I den ytre skjærgården domineres vegetasjonstypene av svaberg og kystnær fuglegjødslet vegetasjon.
På svabergene finner vi ofte strandnellik, kystbergknapp, skjørbuksurt og strandsmelle. Andre arter langs svabergene er kattehale, skjoldbærer, strandasters og strandkjeks. Den spesielle fuglegjødslete vegetasjonen finner vi tilknyttet de store sildemåkekoloniene. I sterkt fuglegjødslede svaberg finnes arter som kildeurt, strandbalderbrå, engsyre og vassarve.
Mellom svabergene er det ofte små rullesteinstrender. Her vokser arter som strandrug, krushøymole, strandkvann, åkerdylle, strandvendelrot, kvassdå og klengmure. I ei lita rullesteinstrand på Flekkerøya vokser den sjeldne sumpdylla. Dette er en sørlig art som nesten bare har sine norske voksesteder i Kristiansand.

Fuglelivet
Skjærgården utenfor Søgne og Mandal er viktige hekkeområder for sjøfugl. En betydelig del av den norske bestanden av sildemåke hekker i denne skjærgården. Svartbak, gråmake, fiskemåke, makrellterne, ærfugl og tjeld er også vanlige hekkefugler i området. Tyvjo har etablert seg i tilknytning til sildemåkekoloniene. Grågåsa etablerte seg som hekkefugl på 1980-tallet og er i dag blitt et vanlig syn.

Sjøfuglreservat
Det ligger ti sjøfuglreservater innenfor landskapsvernområdet. For disse områdene gjelder egen forskrift. Blant annet er det ilandstigningsforbud mellom 15. april og 15. juli.
Seks av reservatene ligger i Lindesnes kommune (Slettingen, Store Vengelsholmen (Vengelsholmane), Skjøringen, Eggvær, Kjellingen og Valløy), fire i Kristiansand kommune (Store Lyngholmen, vestre del av Herøya og et reservat som omfatter Songvår, Hellersøya, Kubbøya og Oksøy).

Oksøy fyr. Foto: Øystein Paulsen

Kystkultur
Hele Sørlandskysten et kulturlandskap for stedsnavn og folketradisjon taler sitt klare språk om at hver holme, hver vik og selv hvert minste skjær har vært og er innlemmet i det mentale bildet av landskapet. I den betydning har menneskene satt sitt preg på hele dette kystområdet og gjort det til et kulturpåvirket landskap.
Det maritime kulturlandskapet i verneområdet har meget høy verdi i regional og nasjonal sammenheng. Innenfor området finnes mer eller mindre tydelige spor etter 10000 år med kystkultur.

Oksøy fyr ligger i innseilingen til Kristiansand og fra Flekkerøya har man flott utsyn inn i verneområdet. Foto: Øystein Paulsen

Fyrene
Oksøy fyr ligger på holmen Oksøy i innseilingen til Kristiansandsfjorden. Holmen danner østlig ytterpunkt i landskapsvernområdet. Fyrtårnet på Oksøy fyr er et 36 meter høyt støpejernstårn fra 1900. Dette er landets høyeste støpejernstårn og er et viktig landemerke i Kristiansandsfjorden.

Songvår fyr ligger på østre del av Hellersøya i Kristiansand kommune. Det nåværende Songvår fyr er et funkisfyr, bygget i 1950. Med sin spesielle form og stil skiller det seg fra andre fyr på Sørlandskysten.

Ryvingen fyr i Lindesnes kommune, er Norges sydligste fyr. Det danner også vestlig ytterpunkt i Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde.

Ryvingen fyr ligger utenfor Mandal. Foto: Øystein Paulsen